søndag 27. desember 2015

Harry Potter and the Philosophers Stone (Illustrated edition) av J.K. Rowling

Det kommer jo nye utgaver av Harry Potter bøkene hele tiden uten at jeg føler noe behov for å bytte ut mine gamle, men når jeg så denne her så var den nødt til å få bli med hjem. Det er jo ikke sånn at jeg ikke har både lest og hørt denne boken maaange ganger tidligere så kunne noen illustrasjoner gi meg noe nytt?




Jeg må nesten begynne med å si at dette er en av mine absolutte favorittserier, og at dette mest sannsynlig er den beste debutboken jeg har lest. En mer fantastisk opplevelse enn det å bli tatt med inn i J.K. Rowlings verden kan jeg nesten ikke tenke meg, og disse bøkene blir hørt som lydbok med fantastiske Stephen Fry flere ganger i året og filmene er også sett mange ganger her hjemme.

Når man "kjenner" en verden så godt så kan selvfølgelig en illustrert utgave være en litt skummel ting. Man har jo sine egne bilder fra før da kan det fort bli kræsj. Her synes jeg ikke det var noe problem. Bildene har virkelig den rette koselige følelsen i seg og selvom "mine" bilder ikke alltid er like Jim Kay sine så liker jeg hans versjoner veldig godt. Han har etter hva jeg har forstått ikke sett noen av filmene og skal ha tatt illustrasjonene bare fra teksten og sitt eget hode, men jeg synes mye her allikevel passer godt med filmene.

Noe av det jeg likte best med denne utgaven er det at illustrasjonene ikke bare er på en side her og der, men at de aller fleste sider har noe på seg. I det minste så er sidene trykt med "vannmerker" og lignende noe som fører til en virkelig gjennomarbeidet følelse.


Så for meg så ga denne utgivelsen en veldig god og litt ny opplevelse av en historie jeg kjenner godt og er svært glad i. Jeg har forstått at Jim Kay har stillt seg fullt tilgjengelig i syv år for å illustrere alle Harry Potter bøkene og jeg vil uten tvil kjøpe de alle sammen. Da har jeg jo også en god unnskyldning for å lese igjennom hele serienen gang i året i mange år fremover.

lørdag 12. desember 2015

Rettsnotater 22.julirettsaken. Oslo tinghus 2012 av Kristopher Schau

Jeg husker godt da jeg hørte at Schau skulle skrive fra 22.julirettsaken for Morgenbladet. Jeg tror tilogmed jeg leste den første saken, men da var det for nært og jeg orket ikke å lese mer. Jeg husker godt jeg håpet at det skulle komme ut i bokform så jeg kunne lese alt seinere. Så gikk det i glemmeboka noen år før jeg ble minnet på det i Kristopher Schau og Kyrre Holm Tønne Johannesens fantastiske podcast Krisemøte og lånte den på biblioteket.


Jeg må si jeg aldri har lest en bok som dette. Den er lettlest og på bare rett over 100sider, men det er en følelsesmessig påkjenning jeg unner alle. Schau skriver på en så ærlig, direkte og hjerteskjærende enkel måte at jeg både gråt, skammet meg og humret litt i løpet av de to timene det tok å lese den korte tekstsamlingen.

Sjelden har en bok fått meg til å tenke så mye. Schau er en mye mer sammensatt type enn mange kanskje tenker seg etter å ha sett han på Team Antonsen og jeg skal absolutt lese alt han fyren har å komme med i all fremtid. Jeg elsker også det "simple coveret" på boken. Det viser for meg en helt utrolig respekt for alvoret mellom permene. 

Jeg kunne sikkert skrevet mye mer om denne boka. Jeg satt meg ned akkurat nå for å prøve å finne et godt sitat som et eksempel på hvor rått og bra det her er, men tårene kom tilbake og jeg orker ikke. Boka fortjener uansett din fulle oppmerksomhet i 108 sider. Skal du lese en bok i år så les denne her i tilegg, det har du tid til!

Forlag:   No comprendo press
Sjanger:   Dokumentar
Sidetall:   108s.
Orginalspråk:  Norsk
Kilde:   Lånt på biblioteket

fredag 4. desember 2015

Oppsummering av November og mine tanker om bokblogging

Dette har vært en svært dårlig måned både med blogging og lesing. Tre bøker er vel det laveste antallet bøker jeg har lest på en måned i år. I tillegg har jeg bare skrevet en post på bloggen. 


De tre bøkene jeg leste i november var:

Hvem drepte Birgitte Tengs av Bjørn Olav Jahr
Luridiumstyven av Bobbie Peers
Harry Potter and the Philosophers Stone illustrated edition av J.K. Rowling med illustrasjoner av Jim Kay

Av disse har jeg hitil bare skrevet om  Hvem drepte Birgitte Tengs som du kan lese her

Jeg vil absolutt skrive om de to andre også så det kommer etterhvert.

Den andre tingen jeg tenkte jeg ville skrive om her er alle diskusjonene som har vært om oss bokbloggere og hvor stort problem for litteraturkritikken vi visstnok er. Så vidt jeg har forstått så er dette en diskusjon som har gått lenge, men som denn gangen ble vekket til live av vg-saken om at noen forlag kjøper seg omtale på blogger.

Først å fremst så vil jeg nevne at det ikke har kommet fram et eneste eksempel på at en bokblogger har blitt betalt for å skrive om en bok. Det det var snakk om her er diverse kjendis/rosa/bake-bloggere som plutselig skriver om en bok etter å ha blitt godt betalt for det. Jeg tviler sterkt på at noen norske bokblogger har mange nok lesere at vi kan drømme om å bade i forlagstusenlapper med det første.

Den andre tingen jeg har sett vi bli kritisert for er det at vi bloggere ikke er seriøse bokanmeldere. Vi er ukritiske bokelskere som bare skriver positivt om bøkene til forfattere vi møtes og drikker vin med så vidt jeg kan forstå. Det er visstnok også et problem at vi ikke er utdannede nok eller i det minste at utdannelsen vår ikke kommer tydelig nok fram på bloggene.

Da kan jo jeg i det minste stå fram her da. Jeg er en dårlig utdannet trygda som ikke på noen måte skal sees på som like seriøs som en masterutdannet litteraturkritiker i Morgenbladet. Jeg har ingen kvalifikasjon som bokanmelder, men jeg trodde det liksom var litt av poenget med blogging?

Når jeg går inn på en blogg regner jeg med å lese noe skrevet av en person som skriver om interessen sin fordi hen liker å dele de med andre. Blogg er i mine øyne en slags moderne utgaven av papirfanzinene som var vanlige før. Altså små enkle blader laget av fans for andre fans.

Jeg kan kanskje ikke skrive dypt om litterær substans i en bok, men jeg kan dele min subjektive mening om hvilken leseglede en bok ga meg. Hva jeg som uutdannet sitter igjen med av følelser. For mange er dette helt sikkert helt uinteressant, og det er jo helt fint. Det er helt frivillig å lese. Jeg henger ikke akkurat opp reklame for bloggen min på reklametavler i byen eller prøver å selge deg abonnement på i storgata.

Nå er det selvfølgelig mulig jeg har gått i fella ved å skrive dette her. Visstnok er visst vi bokbloggere en svært tynnhudet gjeng som sutrer med engang vi kritiseres, men bare fordi noen velger å bruke slike dårlige hersketeknikker i en debatt så ser jeg egentlig ingen grunn til å holde kjeft.

Så det var månedens lille utblåsning. Håper på å komme ut med flere ukvalifiserte, subjektive og ubetalte blogginnlegg i desember og at det er noen som har glede av dem. Hvis ikke? Les gjerne noe annet... En bok for eksempel ;)

tirsdag 17. november 2015

Hvem drepte Birgitte Tengs? av Bjørn Olav Jahr

Jeg ble nyskjerrig på denne boken etter Gyldendals #Forfatternekommer arrangement på litteraturhuset i Bergen der forfatteren ble bokbadet. Jeg sendte Gyldendal en mail og etter få dager lå det et leseeksemplar i postkassen. Det jeg fikk var en skremmende historie på flere måter, men kanskje mest av alt som et bilde på norsk rettsvesen.

(bilde fra goodreads)

Fra baksiden av boken:

 Natt til lørdag 6. mai 1995 ble 17 år gamle Birgitte Tengs drept, bare 500 meter hjemmefra. Den unge Karmøy-jenta ble seksuelt misbrukt og utsatt for brutal vold.

21 måneder etter drapet arresterte politiet Birgittes jevngamle fetter for drapet. Etter tre uker i isolasjon tilsto han et drap han ikke husket å ha begått. Senere trakk han tilståelsen tilbake. Fetteren ble frifunnet i Gulating lagmannsrett, men samtidig dømt til å betale Birgittes foreldre erstatning. Tilbake sto lokalbefolkningen med ett spørsmål: hvis ikke fetteren hadde drept Birgitte, hvem hadde da gjort det?

Birgitte Tengs-saken er en av norgeshistoriens mest omtale drapssaker. I Hvem drepte Birgitte Tengs? tegner den prisbelønte journalisten Bjørn Olav Jahr et levende portrett av et splittet lokalsamfunn, familier i oppløsning og en politietterforskning ute av kontroll. Og ikke minst presenterer han et realistisk scenario for hva som faktisk fant sted på Karmøy den skjebnesvangre vårnatten.

Det ble visst endel true crime på meg i høst, og det er ikke meg imot når kvaliteten er så høy som dette. Bjørn Olav Jahr gir en svært grundig og troverdig gjennomgang av saken og det er fotnoter nok for de som vil sjekke kildene hans. Grundigheten er jo for det meste en svært bra ting selvom jeg personlig synes det var svært ubehagelig å lese om selve drapshandlingen. Den er beskrevet akkurat like grundig og klinisk som de andre fakta, men det kunne vel neppe vært gjort på en annen måte. Det skal jo ikke være en behagelig opplevelse å lese om et slikt unødvendig tap av ungt liv.

Størstedelen av historien går jo egentlig på fetterens historie og hvordan han ble mistenkt og siktet i en sak der ingen beviser peker på han og der han har et ganske så troverdig alibi. Og det er her dette virkelig blir en skremmende bok. Det er en historie om et politi og rettsvesen sammen bestemmer seg for å dømme en ung mann for drap og ser bort fra alle ting i saken som peker mot andre gjerningsmenn. De fleste av de involverte her er jo fortsatt også ansatt i rettsvesenet og står på sitt den dag i dag. De mener fortsatt at de har funnet den skyldige. Jeg skal vel ikke påstå at jeg er av de som stoler mest på politi og  påtalemyndighet, men etter denne boken så er det iallefall sikkert at jeg aldri kommer til å uttale meg i et politiavhør.

Som tittelen antyder går Jahr også inn på andre mulige drapsmenn som politiet av uforståelige grunner har valgt bort å følge opp i etterforskningen. Her er det flere ting som virkelig får en til å sperre opp øynene og jeg håper virkelig at Jahr får det som han vil og at denne boken kan være det som får politiet til å ta opp etterforkningen så alle i Tengsfamilien kan få en skikkelig avslutning på denne saken en gang for alle.

Så selvom denne boken absolutt er en ubehagelig leseopplevelse så vil jeg anbefale den til alle. Den får deg til å tenke nye tanker om mye og mangt og kanskje særlig om hvor farlig det å dømme noen uten sterke beviser faktisk er. Dette tror jeg man trygt kan ta med seg inn i sitt eget liv også langt fra rettsaler og avhørsrom.

Forlag: Gyldendal Litteratur
Sjanger: True Crime
Sidetall: 399
Orginalspråk: Norsk
Kilde: Leseeksemplar far forlaget

søndag 1. november 2015

Oppsummering av oktober og litt annet

Ser ut som om alle driver med oppsummering av oktober om dagen så jeg tenkte jeg skulle slenge meg på uten at jeg lover at det blir en fast greie(se hvor bra det gikk med favoritt på fredag-spalten min).

Så jeg kom meg igjennom åtte bøker i oktober, noe jeg vel er greit fornøyd med:

- Med hatet som drivkraft av Patrik Asplund
- På talefot med hunden av Turid Rugaas
- Tidsrosen av Ørjan Karlsson
- Drabant av Øyvind Holen og Mikael Noguchi
- Rekviem av Øystein Wiik
- Når livet er kjipt- En håndbok for unge folk av Oda Rygh
- Dødsarkiv. Mayhem 1984-1994 av Jørn Stubberud
- Badboy av Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes

Av disse så klarte jeg å skrive om seks av dem noe jeg er veldig fornøyd med. I tillegg skrev jeg om Evna av Siri Pettersen som jeg egentlig leste i september, men som jeg måtte vente på utgivelsen for å publisere om.

I tillegg har bloggen min nå kommet opp på over 2000 sidevisnnger og det er jo gøy. Jeg har vært på to bokarrangementer noe jeg aldri har gjort før. Leseksemplarene har begynt å strømme inn noe jeg synes er topp så jeg må takke Gyldendal, Kagge og Fair forlag for.

Så jeg må vel si den bloggegreia bare blir morsommere og morsommere og at jeg føler jeg har blitt bedre til det siden jeg begynte i begynnelsen av juli.

Ting jeg ønsker meg for fremtiden:

- Rekke å lese og skrive om enda flere bøker.
- Klare å få ned boksamlingen i en størrelse som gjør at den får plass i                   bokhyllene eventuelt klare å få pressa inn flere bokhyller på det lille loftet mitt. Jeg tror nok at det eventuelle er mer sannsynlig enn det første.
- Klare å lese flere bøker i måneden enn jeg får i posten/kjøper/låner sånn at TBR-lista minker litt.
- Flere lesere og veldig gjerne flere kommentarer!
- Lese ferdig alle de bøkene jeg har på currently reading lista mi på goodreads og i det minste komme litt videre i Dante's Divine Comedy som har ligget påbegynt, men uelsket i flere måneder...

Akkurat nå driver jeg å leser den fantastisk illustrerte nye utgaven av Harry Potter and the Philosophers Stone, Mysterier av Hamsun og Hvem drepte Birgitte Tengs av Bjørn Olav Jahr.

Andre bøker jeg gleder meg til å lese i november er:

- India av Joar Hoel Larsen
- Den tomme plassen i vitrineskapet av Ingar Sletten Kolloen
- Blodets Galskap av Elisabeth Øvreberg
- Et hardt slag av Jan Mehlum

Det var vel det tenker jeg. Håper noen hadde glede av det :)

God lesenovember!

lørdag 31. oktober 2015

Badboy av Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes

Det er litt av en bokhøst i år med mye spennende å lese. Nå når jeg jobber i bokhandel får jeg jo også med meg alt som kommer noe som kan kalles en "mixed blessing". Leselista som er lang nok fra før blir jo ikke kortere akkurat! Da er det deilig med bøker som drar deg inn så du blir sittende å lese helt til boka er slutt!

 
Forlag: Kagge forlag
Sjanger: Dokumentar
Sidetall: 287 sider
Orginalspråk: Norsk
Kilde: Leseeksemplar fra forlaget

Baksidetekst:

Trond Einar Frednes ble i politikretser ansett som en av Norges farligste menn. Han startet sin kriminelle løpebane tidlig på 90-tallet samtidig med at Jørn Lier Horst begynte som ung politimann. De to har fulgt hverandre gjennom mange år - på hver sin side av loven. Frednes kontaktet Horst. Han hadde bestemt seg for å fortelle hele sin historie -ærlig og usminket. I boka tas leseren med på innsiden av landets tyngste kriminelle miljøer. Frednes forteller om møter med pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul. Gjennom store deler av livet har han levd av å spre frykt og smerte. I selvransakelsens lys leter han nå etter svar: Hvor gikk det galt? Hvordan ble han en BADBOY? Hvorfor var det så vanskelig å velge kjærligheten da den ønsket å komme ham i møte? Og hva kan andre lære av hans historie? 

En rystende fortelling fra en rå og brutal virkelighet som langt overgår krimromanenes miljøbeskrivelser.

Som jeg har nevnt tidligere så er jeg en sucker for bøker som dette. Bøker som tar deg inn i liv og miljøer som de fleste av oss heldigvis aldri kommer særlig nært inn på. Kvaliteten i sjangeren kan derimot være ganske laber. At noen har et kjent fjes fra avisforsider og har levd et spesiellt liv er ikke det samme som at de kan fortelle sin historie på en bra måte. I tillegg kan bøkene ofte gå i fellen å glorifisere det kriminelle livet.

Denne boken holder seg godt unna disse fallgruvene synes jeg. Frednes sin historie er rystende på flere måter. Han har uten tvil vært en brutal jævel som har gjort mange mennesker utrolig vondt. Han har drept, torturert og skadet folk alvorlig for livet og han er skummelt ærlig i denne boken hvor lite det gikk inn på han den gangen. Han prøver ikke å unnskylde det han har gjort, men han kommer med sin bakgrunnshistorie som iallefall kan forklare noen av grunnene til at den lille gutten som var så redd at han tisset i sengen ble en av norges underverdens mest fryktede menn.

Uten at han går så veldig dypt inn på det så føler jeg en anger over det livet han har levd og de menneskene han har skadet. Samtidig så forstår man at det å lære seg å føle for andre igjen ikke er det letteste man kan lære seg, og her er jeg ikke sikker på at han er i mål. Det er noe distansert over han når han skriver om dette.

Samtidig så gir han på ingen måte en lyst bilde av det kriminelle livet. Ja vel så er det fine biler, flotte damer og mye fester. Som leser får man allikevel aldri følelsen av at det er verdt det. Frednes mister alt det han egentlig vil ha fordi han ikke klarer å streite seg opp.

For som en rød tråd i boken ligger kjærlighetshistorien mellom Trond Einar og "Hun". "Hun" er en av de store grunnene til at Frednes vil forandre livet sitt. "Hun" er også den som alltid har vært der, og som man får følelsen av at alltid har sett en annen side av Trond Einar, og som alltid har vært den som kan få fram den siden i han helt fra de møttes for første gang i tidlig ungdomstid. Dette grepet fungerer også veldig bra synes jeg, og man ender opp med å ønske at de to skal få det til samtidig som "hun" blir den vi virkelig får medfølelse med når Frednes driter seg ut igjen.

Boken er veldig lettlest og drivende skrevet. Kapittelene er korte og jeg leste den ut på en kveld. Jeg regner med at dette er mye Jørn Lier Horst sin fortjeneste. Det føles ofte litt som å lese en spennende krimbok. Innimellom får vi også korte kapitteler fra Horst sin side. Det er interessant å se den kriminelle fra politimannen Horsts side, men særlig fasinerende er det å se hvordan forholdet mellom dem forandres fra det første møtet der Frednes gir politimannen de første sidene av historien sin og til slutten. Begge to har nok forandret seg endel gjennom denne reisen.

Det var til tider vondt å lese denne boken. Mye av de tingene Frednes har gjort seg skyldig til er så grusomt at det er vanskelig å se for seg. Jeg er glad jeg ikke er en av de som skal prøve å unnskylde han for jeg vet ikke om jeg hadde vært et stort nok menneske til å få det til. Samtidig forstår jeg jo at han på en eller annen måte må klare å unnskylde seg selv for å klare å gå videre og leve et bedre liv. At han idag bruker tid på å reise rundt på skoler for å fortelle sin historie og holde ungdommer vekk fra an kriminell løpebane er jo også formildende.

Så jeg vil absolutt anbefale deg å lese denne boken. Det kan være greit å dykke ned i mørket en gang imellom om ikke annet enn for å huske hvor lykkelig man skal være fordi man valgte anderledes.

 Goodreadsstjerner: 4 av 5



tirsdag 27. oktober 2015

Dødsarkiv. Mayhem 1984-1994 av Jørn Stubberud, Svein Strømmen og Christian Belgaux

Jeg tror jeg har lest de fleste bøkene som har kommet ut om norsk svartmetall, men jeg har liksom ikke blitt særlig imponert. Lords of Chaos er mest en tabloid fremstilling, Innfødte skrik føltes veldig forvirret mens Evolution of the Cult var bra, men noe tørr. Skal noe bli bra må man gjørra det sjøl må Jørn Stubberud ha tenkt, og som sagt så gjort!





Her er hva forlaget sier om boken:

"Dødsarkiv" er en fotodokumentarbok som gir et eksepsjonelt innblikk i hvordan en liten subkultur grunnlagt i Follo i 1984 utviklet seg til å bli en av Norges største eksportvarer.

Selve opprinnelsen til Black metal har utspring i bandet Mayhem - bandet til den avdøde Øystein Aarseth som ble drept av Varg Vikernes i 1993. I årenes løp har Black metal-miljøet eksplodert internasjonalt. Men Mayhem er og forblir scenens viktigste band. De spiller over hele verden og har en ekstremt stor tilhengerskare.

"Dødsarkiv" inneholder fotografier som aldri er blitt offentligjort. De er en dokumentasjon på en helt unik side ved norsk kultur og gir oss en enestående tilgang til Mayhems historie og Black metalens røtter.

Jørn Stubberud er en av bandets grunnleggere og bassist i Mayhem. Svein Strømmen er en av landets fremste musikkjournalister og bidrar fast til Klassekampens musikkmagasin samt ENO og Natt;Dag. Christian Belgaux har jobbet som frilansfotograf siden 2008. Han har siden 2012 vært fotoredaktør i Natt;Dag.


Sammen med journalisten Strømmen og fotoredaktør Belgaux har Stubberud gjort en kjempejobb med å plukke ut bilder fra Jørns (som jeg har forstått svært rikholdige bildearkiv) som virkelig forteller en historie, og i tillegg skrevet en ganske nøktern, men god gjennomgang av bandets ti første år. Jeg liker hvordan den relativt sparsommelige teksten ikke overskygger bildene, men nesten mest ligger der som et bakteppe for å la oss forstå dem bedre.

Det jeg likte best med denne boken var den fullstendige mangelen på tabloide framstillinger eller tøffingattitude. Man skjønner ganske fort at dette er den egentlig vanlige historien om en vennegjeng som vil starte ett band og få til noe nytt. Ikke noe ukjent der altså, men det er nettopp dette som gjør de tragiske historiene som henger ved bandet desto sterkere. Jørns fremstilling av Pelles begravelse er virkelig hjerteskjærende i all sin enkelhet og mordet på Øysteins totale unødvendighet blir veldig tydelig.




Det jeg ser på bildene her er jo så fjernt fra den fremstillingen som ble gitt i avisene på nittitallet når jeg nileste alt jeg kom over om kirkebrann og djeveldyrkelse. Bildene menneskeligjør historien på en veldig sterk måte.

Selvfølgelig kan ikke dette bli den ultimate boka om norsk black metal siden miljøet selvfølgelig var mye større enn ett band på østlandet, men hittill har det i mine øyne ikke blitt gitt ut noe som er nærmere enn dette. Har du en flik av innteresse av metal eller bare bandbiografier i seg selv vil jeg virkelig anbefale å ta noem timer med å dukke inn i bildene i denne boka her!

mandag 26. oktober 2015

Når livet er kjipt- en håndbok for unge folk av Oda Rygh

Jeg er skuffende nok svært klar over at jeg nok ikke hører hjemme i målgruppen til denne boken lengre, men jeg leste om den og ble nyskjerrig da temaet står meg nært så jeg lånte den med meg fra biblioteket.

Her er baksideteksten:

 Livet er fullt av oppturer og nedturer. Det er helt vanlig at livet føles kjipt iblant. Men noen av nedturene er større enn andre. Kanskje har du opplevd å bli syk eller deprimert, kanskje har du vært i en ulykke, kanskje har du mistet et menneske du er glad i - eller jobben din.

Slike nedturer er tøffe å oppleve, og dessverre påvirker de ofte også andre områder av livet. For eksempel er det fort gjort å glemme å betale regninger når man ikke orker å stå opp. Eller å drikke for ofte når man ikke har en jobb å gå til likevel. Og slik kan man plutselig sitte igjen med flere problemer enn man startet med.

Når livet er kjipt er en praktisk håndbok til ungdom og unge voksne som trenger tips til hvordan man holder hverdagen i gang. Boka dekker temaer som energi- og tidsbruk, økonomi og rus. Du får hjelp til å hjelpe deg selv. Boka inneholder også informasjon om hvordan du kan få hjelp fra andre.

Boka er basert på faglitteratur og intervjuer med fagpersoner.


Dette her er uten tvil en viktig bok. Oda Rygh kjenner temaet fra sitt eget liv og har i tillegg intervjuet fagfolk. Ut ifra dette har hun klart å skrive en usentimental bok om livskriser. Dette er jo i seg selv ganske godt gjort. Her får man konkrete løsningsforslag for hva du bør ta deg til når livet går deg imot uten at det føles forenklende eller fordummende.

Tegnehannes små illustrasjoner løfter boken enda et lite hakk, og for min del kunne det godt ha vært mange fler av dem.

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde lest denne boken da jeg var ungdom. Kanskje hadde livet mitt da faktsik ha sett litt anderledes ut. Der jeg står i livet nå hadde den derimot lite nytt å komme med for meg, men jeg vil anbefale alle som  enten er ungdom eller jobber/lever med ungdom å lese denne boka. Det tar ikke lange tiden så det bør du ta deg tid til!

lørdag 24. oktober 2015

Rekviem (Tom Hartmann#5) av Øystein Wiik

Krim er en sjanger jeg har lest lite av den siste tiden, men som jeg egentlig er veldig glad i. Jeg tror jeg må skylde på gjennopptagelsen av fantasy, men jeg må si at det er få leseopplevelser som er så gode som når en krim tar skikkelig tak i deg!

Dette er en bok jeg har gått og venta på siden jeg hørte om den tidligere i år. Det er det flere grunner til. For det første så foregår endel av handlingen i min oppvekstkommune Ås så jeg kan krysse av en av de vanskeligere kryssene på Popsuger leseutfordringen. For det andre så er handlingen lagt til Black Metal miljøet som jeg faktisk var en svært perifer del av på 90-tallet. For det siste var Fru Wiik, Øysteins mor min musikk og dramalærer på ungdomsskolen og en litt eksentrisk, men svært stilig voksen kvinne!


Jeg vet ikke helt hva jeg forventet av denne boka, men jeg er litt skeptisk til den tendensen at folk som er kjente fra noe annet ser ut til å ha klippekort til krimutgivelser hos norske forlag. På den andre siden har jeg blitt svært positivt overrasket over noen sånne bøker tidligere som blandt annet Tande P's svært underholdende krimbøker.

Dette er hva Aschehoug forlag har å si om boka:

Svartmetallstjernen Wotan Wagner våkner med århundrets bakrus og liket av en ung pike i senga på The Thief hotell på Tjuvholmen i Oslo. Kvelden før spilte han og bandet WWW i et stappfullt Spektrum med knallsterkt nachspiel etter konserten.

Men hvem er den døde jenta? Og hvordan i all verden har hun havnet i senga hans? Wagner kan ikke huske noe av det som skjedde etter konserten kvelden før.

Mye står på spill og sammen med manager John Guldberg bestemmer Wotan Wagner seg for å flytte liket så dødsfallet ikke kan knyttes opp mot ham. Guldberg påtar seg å gjøre det.

Samtidig opplever Tom Hartmann og Cathrine Price alle foreldres mareritt når datteren Cecilie plutselig forsvinner. Hun var på WWWs konsert og hadde backstagepass for å hilse på metalstjernene etter konserten. Siden har ingen sett henne.

Dette er opptakten til en ny historie med Tom Hartmann i hovedrollen. Den femte i rekken. Denne gangen handler det om blackmetal, utpressing, hevn og tidenes gisseldrama i Røros kirke.



Dette er altså den femte boka i serien om Tom Hartmann og jeg har ikke lest noen av de tidligere. Jeg tapte nok noe på dette særlig i forhold til hovedpersonen. Jeg forstår liksom ikke helt hvordan han har kommet dit han er i dag, men det var ikke noe problem å forstå boka allikevel. Jeg vil nok derimot gå tilbake å lese de tidligere bøkene senere.

Wiik har her klart å lage en skikkelig drivende krimfortelling. Her er ikke realismen i fokus, men det er en skikkelig røverhistorie jeg ikke kunne unngå å bli glad i og kose meg med. Flere av karakterene her er ganske karikerte, men det funker. Det er nok blod å gørr her for de som liker det, og den har actionsekvenser som virkelig fenget meg. Antagonisten er en skikkelig spennede karakter som ikke står tilbake for bondskurker i oppfinnsomhet og gjennomføringsevne, og med ett dekknavn som fikk meg til å le når jeg flaut nok forsto ordspillet i navnet først når det var fem sider igjen av boka.

Så er du på utkikk etter en skikkelig spennende kosekrim fra et litt anderledes miljø så kan denne boka virkelig anbefales.


Boken var ett leseeksemplar fra jobben.



torsdag 22. oktober 2015

Evna (Ravneringene#3) av Siri Pettersen

Advarsel: For det første, hvis du ikke har lest de første to bøkene så kan noen småting kanskje spoiles i denne saken. Og for det andre, Les dem da for pokker! Hva venter du på?

Det er litt vanskelig for meg å være kritisk til denne boka. Den første boka i Ravneringene, Odinsbarn kom inn i livet mitt akkurat når min kjærlighet til bøker ble vekket til live igjen etter hardt arbeid. Jeg hadde i flere år lest ganske lite og slet veldig med å leve meg inn i bøkene og bestemte meg bare for å sette meg ned å lese hver eneste dag fram til det virket. Det tok noen uker, men det gjorde susen og Odinsbarn var en av de første bøkene jeg kom meg skikkelig inn i. I tillegg var dette en av de bøkene som fikk meg til å tro på fantasysjangeren igjen. Jeg trodde lenge at Tolkien og Rowling var de to "eneste" virkelig gode i denne sjangeren etter å ha lest for mange dårlige etterligninger under 90-tallet.

Så jeg har ikke engang tenkt til å prøve å være kritisk her så dette bør nok heller leses som en hyllest enn en anmeldelse.


For hvordan skal man egentlig klare å være kritisk til en forfatter som får meg til å begynne å grine som et barn allerede i dedikasjonen:


Jeg tror jeg leste det fem ganger før jeg klarte å komme meg igjennom med tørre øyne. Selvfølgelig vil dette neppe treffe alle like hardt, men for meg ga det en sterk følelse av å ha blitt sett. Og her er det vel Siri Pettersen klarer noe ganske spesiellt. Hun ser nemlig leserne sine. Ingen annen forfatter jeg kjenner til har en sånn åpen kontakt med leserne sine og da særlig på nettet. Jeg har selv kontaktet henne flere ganger og har fått svar innen minutter. At dette er god markedsføring er det jo ikke tvil om, men det føles aldri som det, hun føles som en av oss. Men nok om alt rundt. Vi må jo ta for oss boka også.

Her er baksideteksten på boken:

Tenk deg å være et ikon for et fryktet folk. Symbolet som samler dem rundt hat og hevntørst. Som datter av en likfødt hærfører i eksil, er din skjebne å markere begynnelsen på slutten.

Hirka forbereder seg på å møte det rådende huset i en kald, hierarkisk verden der forakten for svakhet regjerer. Motvillig aksepterer hun sin skjebne, i håp om å holde Rime i live og Ymslanda trygt. Men de likfødtes tørst etter Evna er altoppslukende, og Hirka innser at krigen hun ville stanse, er uunngåelig. En innsikt som snart vil utfordre alt hun har trodd på og kjempet for. Evna er den tredje og siste boka i den kritikerroste fantasyserien Ravneringene. En spektakulær finale som utforsker røtter, makt og hovmod.


Her blir vi tatt med inn i den tredje verdenen på tre bøker, og allikevel så føles verdenen veldig godt bygget. Umpiri, eller de blindes verden er kald på de fleste måter. Svakhet blir foraktet, og styrke både fysisk og psykisk blir dyrket. Jeg føler virkelig Hirkas kamp med å prøve å tilpasse seg denne verdenen og finne sin plass i den uten å miste seg selv og sin egen mennesklighet. Forfatteren fortsetter også i denne boken sin gode jobb med å lære oss verdenen å kjenne igjennom historien. Her er det ingen fotnoter eller oppramsing av informasjon som tar deg ut av historien. 

Jeg synes også denne verdenen fører med seg noen av de mest interessante bikarakterene hjennom hele serien. Skerri, den mektige kvinnelige umpirikrigeren som på mange måter speiler Hirka og den hun føler hun må bli i denne verdenen er den ene. Den svært miskapte umipriseeren er den andre. Hvis Siri tar en amerikansk vri og skriver noen novelletter om disse karakterene er ikke det meg imot!

Det aller beste med denne serien er og blir derimot karakterbyggingen av Hirka. Hennes utvikling fra begynnelsen til slutten er opprivende, sterk og oppløftende på samme tid. Samtidig gir hun aldri slipp på den hun er innerst inne og jeg har blitt svært glad i henne og det er vondt å tenke at man mest sannsynlig aldri vil lese mer nytt om henne selv om jeg nok vil gjenbesøke henne gjennom disse bøkene flere ganger.

Historien her synes jeg ikke jeg kan skrive for mye om uten å spoile noe, men den er svært sterk og det skjer ting som tar meg med på skikkelige påkjenninger i meg selv. Jeg var både redd, glad, lei meg og oppspilt under leseopplevelsen. Her er det krig, kjærlighet, magi og sorg og Siri klarer å gi alt dette en frisk følelse.

I denne serien må jeg også trekke fram omslagene. De er laget av Pettersen selv og de er i mine øyne helt rå! Jeg har en plan som inneholder disse og noe ledig hud, men det kommer jeg tilbake med når lommeboka lar meg få nytt blekk.

Så i det hele tatt er dette en veldig sterk avslutning på en serie jeg har blitt veldig glad i. Siri har heldigvis lovet at hun skal skrive flere bøker noe jeg og helt sikkert mange andre er veldig glade for! 

Boka var et forhåndseksemplar fra forlaget

onsdag 21. oktober 2015

Drabant #1 av Øyvind Holen og Mikael Noguchi

Jeg har skrevet altfor lite om tegneserier her på bloggen og det har blitt lest litt for lite av det i det siste, men den her ble plutselig med hjem etter en tur på biblioteket.

Jeg har såvidt hørt om den tidligere, men det var den kule streken til Noguchi som fikk meg til å plukke den opp. Jeg må vel si at det var det som satt igjen som det beste etter jeg hadde lest den også. Tegningene er virkelig gjennomarbeidede hele veien igjennom og Joachim Barrums litt dystre fargelegging passer perfekt.

Vi blir tatt med til Groruddalen rundt midten av 90-tallet og møter folk i det tidlige taggemiljøet i Norge. Dop, sex og kriminalitet er også temaer i historien.

Historien i seg selv ble litt for sånn der norsk sosialrealistisk film(tenk Schpaa) for å virkelig gripe meg selvom den er grei nok. Skal absolutt lese Vol.2 og håper at historien der er like gjennomarbeida som tegningene føles.

tirsdag 20. oktober 2015

Tidsrosen (Lansetrilogien#1) av Ørjan N Karlsson

Helt uten videre dukket det opp en boblekonvolutt i postkassa mi fra Gyldendal for et par uker siden. Inni lå det ett hyggelig brev fra forfatteren og en spennede utseende bok. Siden jeg både har fått meg en fibeint beibi(se bilde) og har begynt på arbeidsavklaring på Norli tar ting litt tid om dagen, men nå er boka utlest og Spike sover ved siden av meg i sofaen så jeg kan skrive ned mine tanker.
(Beibien Spike, og ja han er ca like biteglad som han han har navnet fra)


Ørjan N Karlsson er ett nytt bekjentskap for meg selvom han har gitt ut flere bøker tidligere innen både krim og sci-fi. Dette er derimot hans første fantasybok.

Her er hva forlaget forteller på kaksiden av boka:

TRE  LANSEDELER  -  TO  VOKTERE  -  EN  TIDLØS  ONDSKAP

Martin Sølvfoss går på kostskole i Cambridge. På siste skoledag før sommerferien får Martin Beskjed om at faren hans er savnet etter en seiltur.
Samtidig begynner underlige ting å skje. Martin ser syner, opplever at tiden stopper og da han kommer hjem til Norge, mottar han et brev fra sin avdøde bestefar med beskjed om at han har arvet en mystisk eiendom i Telemark, Etter hvert innser Martin at det er svært mye han ikke ver om Sølvføss-familien. Det viser seg nemlig at slekten siden 2. verdenskrig har vært voktere av ett av de tre hellige fragmentene fra lansen som spiddet Jesus da han hang på korset. En mektig gjenstand som tiltrekker seg mørke krefter. Er Martin rede til å ta på seg oppgaven som lansens vokter?
Tidsrosen er første bok i Lansetrilogien.


Handlingen i boka begynner den kjente påsken for rundt 2000 år siden da tre menn ble korsfestet på Golgata, men resten av boka hopper mellom nåtid og  1945. Jeg synes dette fungerer godt og de forskjellige delene blir ført sammen på en god måte utover i boka. Jeg må innrømme det tok litt tid for meg å komme inn i historien, men dette kan ha litt med liten lesetid og dermed oppstykket lesning å gjøreså jeg vil ikke legge for mye i det. Etter 100 av de 244 sidene var jeg derimot hekta og leste videre de få sjansene jeg hadde og når jeg nesten kom til slutten før arbeidsdagen skulle begynne var det tungt å vente til dagens slutt for å få med meg avslutningen. 

Følelsen min for denne boka er litt delt. Det er absolutt en spennede historie som jeg gleder meg til fortsettelsen av, men det var også ting jeg reagerte på. Jeg synes karakterbyggingen er litt svak. Persongalleriet blir litt diffust gjennom hele og det er vel nesten bare antogonisten jeg virkelig blir spent på. Jeg lar meg også irritere av nesten uavhengige referanser til film og tv-serier som mest føles som de er puttet inn fordi dette er en ungdomsbok og den skal virke moderne og relevant. Her er jo ikke boken alene, desverre er dette en fallgruve ungdomslitteratur ofte har fallt i og som har irritert meg helt siden jeg selv var i målgruppa. Problemet med sånt er jo også at boka blir veldig datert og at levetiden vel blir kortere, men nok om det. 

Så for å konkludere litt. Dette er absolutt ikke en dårlig bok, den er spennede, føles ganske nytenkende og fortjener absolutt sitt publikum. Men i dagens oppkomme av skikkelig gode norske fantasyforfattere så kommer den liksom ikke helt opp, men jeg kjenner jeg allikevel har begynt å vente på bok nummer to i trilogien.

torsdag 1. oktober 2015

På innsiden, historien om mitt politiliv av Eirik Jensen

Jeg har vel ikke blogget om noen bøker av denne typen før, men det er en sjanger jeg egentlig er ganske glad i. True Crime kalles det vel på nynorsk.

 Bilde lånt fra goodreads

Dette er hva Kagge forlag har å si om boka på baksideteksten:

Eirik Jensen var i en årrekke en av politiets mest betrodde medarbeidere. Han var utradisjonell og frittalende, og i løpet av sine over tretti år i tjenesten tilegnet han seg betydelig kunnskap om hva som må gjøres for å forebygge kriminalitet.

I På innsiden inviteres leseren inn i politiets arbeid. Jensen har gått i bresjen for den såkalte dialogmodellen, der man foregriper kriminalitet ved å snakke med motparten. Han har gått i dialog med blant annet A-gjengen, B-gjengen, Young Guns, Hells Angels og Bandidos. Tanken er å behandle folk som mennesker, ikke som kriminelle.

Så lenge de ikke trår over grensene som loven setter.

Slik etablerte han et enormt kontaktnett. Kollegaer omtalte ham som en som var på jobb 24 timer i døgnet.

Så smalt det.

Jeg synes lukkede miljøer er spennede og leser gjerne bøker om fotballhuliganer, kriminelle mc-gjenger og nå altså oslopolitiets indre gemakker.

Jeg har tidligere lest Politi og røver av Kjetil S. Østli som jo tar for seg noe av det samme som jeg koste meg skikkelig med, men selv om temaene er noe like så er dette en ganske anderledes bok. 

Eirik Jensen har jo blitt svært kjent i media etter han ble siktet for korupsjon og saken holder vel fortsatt på og dette skader nok desverre boken litt synes jeg.  Jensen skriver kompentent nok og han holder forsåvidt på konsentrasjonen min det meste av veien, men desverre føles denne boken altfor mye som et forsvarsskrift. Jeg har ingen interesse av å sette meg til doms i denne saken og vet ingenting mer en alle andre som har lest norske media, men ifølge Jensen selv her i boken høres det ut som han knapt har hatt en dårlig dag på jobb eller gjort så mye som en liten feilbedømming i løpet av alle årene i tjeneste. Dette har jeg litt problemer med å kjøpe med hud og hår. Litt ydmykhet hadde gjort seg her synes jeg. 

Så i det hele så tror jeg denne boken hadde vært bedre hvis den var skrevet før forfatteren ble siktet, da han uten tvil har en spennende nok historie å fortelle. Jeg håper også på en måte at det er noe i tiltaen mot han for det å måtte gå igjennom noe sånt som dette for en uskyldig mann må være grusomt.

(Boken er et leseksemplar jeg har lånt fra jobben)

lørdag 26. september 2015

Aerith (Elemtdragene#1) av Anniken Haga

Jeg må innrømme at en ting jeg gruer meg til som bokblogger er den første gangen jeg får tilsendt en bok for å skrive om som jeg virkelig ikke liker. Jeg vet jo samtidig at jeg må være ærlig, men jeg hadde ikke hatt noe glede av det.


Heldigvis slapp jeg det denne gangen også.

På baksideteksten kan man lese:

I mattetimene drømmer Saga seg bort. hun reiser til planeten Caeli. Et sted med drager og magikere og guder, helt ulik hennes virkelige verden.
Men en drøm er en drøm, og ingenting mer...

Så da Saga våkner omringet av røvere i en støvete kløft etter å ha besvimt på vei hjem fra skolen, tror hun først at det er faren som prøver å lære henne en lekse.
Først når hun blir solgt som slave og trues med å bli brent som heks, skjønner hun at hun er i alvorlig trøbbel.

Saga snakker kanskje ikke språket, men hun kjenner den nye verden som omgir henne.
Det er, tross alt, hun som har skrevet den.
Og det var ikke slik historien skulle ende...


Dette er en veldig lettlest liten bok på bare 167 sider som var fort gjennomført på en kveld. Dette gjør jo også at dette ikke akkurat er av de mer komplekse fantasyhistoriene jeg har lest, men jeg koste meg så lenge det varte. 

Verdensbyggingen er enkel, men god nok til at det ikke er et irritasjonsmoment. Saga er en troverdig karakter, men jeg kunne nok godt tenkt meg å komme litt nærmere inn på henne. Dette kan det jo godt hende vi får utover i serien.

For å ta de tingene jeg ikke er så fornøyd med så er det vel at jeg kunne tenkt meg en bedre jobb fra forlaget Liv forlag på et par momenter. Jeg synes omslaget blir litt enkelt. Illustrasjonen foran er litt enkelt tegnet og her kunne man brukt litt mer penger for å bli en mer fristende bok i butikkhyllen. Språkvasken kunne også ha vært gjort litt bedre da det er noen skrivefeil her og der som burde vært lett å plukke opp.

Så i det hele er dette en ganske god bok av en ung og lovende forfatter. Jeg gleder meg til å lese videre i serien når det kommer flere bøker og det selv om nok denne boken nok passer bedre for de som er en hel del yngre enn meg.

(Boken ble sendt til meg som leseeksemplar fra forfatteren selv)

mandag 21. september 2015

Råta (Ravneringene#2) av Siri Pettersen

Det går treigt med lesinga hos meg om dagen, men jeg har iallefall fortsatt på gjenlesningen av Ravneringene for å gjøre meg klar til den siste boka Evna. Nå har jeg faktisk kommet meg igjennom den alt også, men skriveriene om den må vente til litt nærmere utgivelsesdatoen. Så nå skal jeg ta for meg Råta. Har du ikke lest Odinsbarn enda så bør du kanskje slutte å lese her da det blir vanskelig å skrive om Råta uten å spoile den første boka iallefall i en liten grad.

Her er hva baksideteksten kan fortelle om boka:

"Tenk deg å være jaget i en ukjent verden. Uten identitet. Uten familie. Uten penger. Alt du har er en menneskejeger, en likfødt, og en grim, gryende visshet om hvem du er.
Hirka er strandet i en døende verden, dratt mellom menneskejegere, likfødte og lengselen etter Rime, vennen hun ville gitt alt for å se igjen. I vår urbane virkelighet er hun fritt vilt. Men kampen for å overleve blekner mot det som kommer, når hun innser hvem hun er. Kilden til råta har tørstet etter frihet i tusen år. En frihet bare Hirka kan gi.

Dette er oppfølgeren til den kritikerroste fantasysuksessen Odinsbarn. I Råta møter vi grådighet, dødsfrykt og hevn. det er den andre av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene."


Jeg er veldig glad jeg leste denne om igjen. For det første koste jeg meg veldig med gjenlesningen og for det andre så var det veldig mye som hadde gått i glemmeboken. Boka hadde flere lag og var mer kompleks enn jeg husket fra første lesningen. Dette vil jeg vel si kanskje er den største forskjellen mellom denne og første boken i trilogien. I Odinsbarn var ting mer svart/hvitt. Karakterene virket litt enklere og delt inn i onde eller gode. Her har alt mer gråtoner.

Vi kastes rett inn i spenningen i denne boka. Og her er det ikke sverd og hesteridning, men skytevåpen og t-baner. Pettersen har tatt et spennede og litt risikabelt valg her og dyttet oss inn i urban fantasy da det meste av handlingen i denne boka foregår i vår egen verden. Jeg husker jeg var veldig usikker på hva jeg syntes om det i begynnelsen, men her funker det faktisk veldig godt. Gjennom Hirka får vi muligheten til å se vår verden utenifra på en svært bra måte. Via hennes øyne ser vi hvor mye som vi kunne og burde ha gjort anderledes. Her er det temaer om miljøvern og hvor langt vekk fra vår natur vi mennesker lever.

Der Odinsbarn er bygd på et slags norrønt bakteppe som forfatteren bruker akkurat som hun selv vil er det her vampyrmytene som får gjennomgå. Jeg synes Siri Pettersen tar seg av dette på en veldig spennede og uortodoks måte som virkelig er en styrke. Å bygge noe helt nytt av noe gammelt og ganske oppbrukt er bra gjort.

Det er virkelig spennede å fortsette å følge hovedpersonen Hirkas utvikling som person i disse bøkene. Hun er virkelig en sterk karakter som jeg kjenner jeg liker bedre og bedre utover i bøkene, mye fordi hun ikke på noen måte er en tydelig god og sterk helt, men en karakter med både stor svakhet og stor styrke. Det er flere andre svært gode karakterer i denne boka som de to brødrene Naiell og Graal. Andre karakterer kunne jeg godt tenkt meg å bli enda bedre kjent med som Stefan.

Så spørsmålet er jo egentlig om Pettersen her klarer å følge opp den fantastiske debuten Odinsbarn. Den andre boken i trilogier er jo ofte i mine øyne den svakeste da den jo egentlig ikke har muligheten til å lage hverken en start eller slutt. Det hullet klarer Siri seg godt unna her. Boken har en god spenningskurve og fungerer godt som en bok i seg selv, men selvfølgelig med en god cliffhanger på slutten som gjør at man virkelig gleder seg til neste bok.

Så har du ikke lest denne enda så gjør det nå så du får iallefall noen uker i spenning før Evna slippes i oktober.




tirsdag 1. september 2015

Odinsbarn (Ravneringene#1) av Siri Pettersen

Nå begynner det å nærme seg slutten på en av norges beste fantasytrilogier og hva passer da bedre enn en gjenlesning og anmeldelser av de to første bøkene? Her kommer første del: 



Odinsbarn av Siri Pettersen

De aller fleste som kjenner til meg vet at jeg allerede har skrytt uhemmet av denne boka så det kommer nok ingen særlige sjokk her, men jeg vil gjerne gå litt dypere inn i materien her om hvorfor jeg alltid maser om at man bør lese Siri Pettersen.

For at ikke dette skal bli helt grenseløs fanman-ing vil jeg allikevel si en kritisk ting. Jeg er veldig glad i lydbok som en måte å gjenbesøke bøker jeg allerede har lest så når jeg så Odinsbarn på lydbok på biblioteket så røsket jeg den kjapt med meg hjem. Den kan jeg desverre ikke anbefale. Jeg vil ikke si jeg er veldig kritisk til opplesere i lydbøker, men hvis jeg først henger meg opp i noe så kan det bli en svært irriterende affære. Erich Kruse Nielsen som leser her er desverre et godt eksempel på det. Han har et tonefall når han leser som gjør at nesten hver eneste setning høres ut som et spørsmål. Jeg prøvde å komme over det, men det lyktes ikke, så jeg hoppet av den igjen og gikk tilbake til å lese selv. Det har jeg ikke angret på.

Jeg har hørt flere si at de hadde litt problemer med å komme inn i historien, og at den første delen av boka føles litt tung. Jeg mener å huske jeg også hadde det litt sånn under første lesning, men denne gangen var det ikke et problem. Dette kommer nok av flere ting. For det første var Odinsbarn en av de første bøkene jeg leste når jeg kom ordentlig igang med lesningen igjen tidlig i år. Nå er jeg godt igang og leser både fortere og mer avslappet. Det andre er at jeg nå gikk in i en verden jeg allerede kjente til. I fantasy må jo forfatteren bruke endel tid på å få oss til å forstå verdenen der historien er satt. Det synes jeg Pettersen her gjør veldig bra. Man lærer det man trenger gjennom historiens progresjon, ikke ved oppramsing av informasjonen. Det setter jeg veldig pris på og her synes jeg ikke alle fantasyforfattere gjør en like bra jobb. Jeg liker også hvordan persongalleriet ikke er altfor stort og at vi lærer noen få å kjenne av gangen, noe som gjør at det blir lett å ta inn som leser.

I det hele tatt synes jeg det er en svært god verdensbygging her. Jeg liker at den bygger på norrøne myter, men allikevel tar helt egne veier. Den føles troverdig og jeg liker godt selve samfunnsbygningen med det herskende rådet og gudeskikkelsen Seeren. Noen vil sikkert synes magien her (evna) er litt dårlig forklart, men jeg liker egentlig godt at den hele tiden holdes noe diffus, selvom man absolutt lærer mer om den utover i de to bøkene jeg har lest. Regner med det blir enda mer om det i den siste boka som jo heter Evna.

Hovedpersonen Hirka fortjener absolutt et eget avsnitt. En ung jente på 15 år som allerede i begynnelsen av boka er litt utenfor. Hun har ingen hale, men bare et arr etter det hennes far har fortalt henne var et ulveangrep når hun var liten. Dette gjør at hun alltid har følt seg anderledes enn alle andre. Hvor rett hun har i det aner hun virkelig ikke i begynnelsen av historien. Jeg er veldig fornøyd med karakterprogresjonen til Hirka. Hun går fra en usikker ung jente til en person man ikke kan unngå å få en stor dose respekt for. Det er også flere andre spennende karakterer i denne boka som Rime An-Elderin som ikke vil annet enn å flykte fra den makten familienavnet gir han, den svært maktsyke Urd Valfarin og den godslige rebellederen Eirik. En av mine favoritter er allikevel den litt smårare steinhviskeren Hlosnian. Han har ingen stor rolle, men jeg ble glad i han allikevel.

Det er mange temaer i denne boka som drar meg inn. Utenforskapen Hirka føler resonerer godt med mine egne følelser om mitt eget liv. Siri Pettersen beskriver svært godt hvordan det er å føle seg hjemløs uansett hvor man befinner seg. Jeg liker også godt hvordan historien filosoferer rundt relgion. Jeg leser mye relgionskritikk inn i det, men det kan tildels være pga mine egne meninger siden jeg føler det blir tatt opp på en balansert måte her.

Språket er svært godt synes jeg og jeg koste meg med Einsteinreferansen(God don't play dice...) og vakre landskapsskildringer. Jeg synes også språket her er ganske voksent. Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor norske forlag absolutt skal dytte all fantasy som kommer ut i ungdomsbokkategorien. Jeg vil si at denne boken er like mye en voksenbok selv om hovedkarakteren er tenåring.

Så da håper jeg at jeg har fått fram hvorfor du, hvis du ikke enda har gjort det, bør komme igang med Ravneringene så du er klar for den tredje boka når den kommer senere i høst.

Nå gleder jeg meg til å lese Råta på nytt, og enda mer til Evna kommer i postkassa forhåpentligvis om ikke altfor lenge.


fredag 28. august 2015

Forbannet(Kire#2) av Tonje Tornes

Utolig gøy å få sin første bok stempet med leseeksemplar i posten. Det blir ikke mindre gøy av at det er en av de to bøkene fra bokhøsten jeg har gledet meg mest til!

 Jeg anmeldte den første boka i Kire serien Hulder for litt siden og det er en underdrivelse å si at jeg likte den svært godt. Dette gjør jo at denne boken virkelig hadde forventninger å leve opp til.

Vi blir tatt med mye dypere inn i Tornes sin magiske verden i denne boken, vi får møte flere nye mytiske vesener og blir bedre kjent med karakterenes krefter. Jeg føler også vi blir mye mer kjent med hovedkarakteren Erik her. Han viser både gode og dårlige sider og jeg skal innrømme jeg virkelig irriterte meg over han til tider, noe som minner mye om mine følelser om Harry Potter i Rowlings bøker. Dette er i seg selv ikke en dum ting, de fleste tenåringer(og alle andre mennesker for den saks skyld) har jo irriterende sider. Favorittkarakteren min i denne boka blir nok allikevel Eriks klassevenninne Lena som har en viktig birolle i denne boka. Hvis Erik er denne Kireseriens Harry Potter er uten tvil Lena hans Hermione, men med mye mer komplekse problemer. Når jeg tar fram Rowlings karakterer her er ikke det helt tilfeldig. En del ting her minner absolutt om hennes fantastiske bokserie, men heldigvis ikke på en slik måte at man føler at Tonje Tornes har laget noen etterligning. Heller er dette hittill det nærmeste jeg har kommet til en ungdomsfantasy som gir noe av den samme godfølelsen som HP-bøkene.

Denne boka har jo blitt omtalt som mye mørkere enn Hulder og det er nok på mange måter riktig med alvorlige temaer som demonbesettelse og spiseforstyrrelser , men av en eller annen grunn satt jeg oftere på enden av setet under Hulder enn under lesningen av Forbannet. Allikevel er denne boken absolutt spennende og ble lest fort ut siden jeg egentlig ikke ville gjøre annet ann å lese videre.

Så jeg vil si at forventningene absolutt ble innfridd. Hulder slo meg nok litt mer i bakken, men det kan nok ha mye med at forventningene da var mye lavere og at jeg nå visste at Tornes virkelig kan det å skrive en spennende historie som passer for fantasyelskere i de fleste aldre. Det kommer til å bli en lang ventetid på neste bok i serien, men de to første bøkene skal nok absolutt leses på nytt før den tid.


tirsdag 25. august 2015

Beklager fraværet og Storm Front (Dresden Files #1) av Jim Butcher

Så det har vært veldig stille herfra en liten stund. Har vel rett og slett vært psykt opptatt med både dødsfall i familien, syke dyr og min egen skrantende psyke. Noen bøker har det alikevel blitt siden sist så jeg har egentlig nok å skrive om så jeg skal prøve å ta meg i kragen og få ut flere innlegg på bloggen.

Jeg begynne rmed en anmeldelse av den første boka i Dresden Files serien, Storm Front skrevet av Jim Butcher.

 (bilde lånt av goodreads)

Jeg gikk til denne boka med litt delte tanker. Jeg har liksom sett for meg Dresden Files som den litt harry(noe som jo også er navnet til hoverpersonen) og amerikanske fetteren til Ben Aaronovitchs River of London serie. I tillegg har jeg hørt mange si at de tre-fire første bøkene i denne serien ikke er så bra. Hva jeg synes skal jeg komme tilbake til litt senere.

I boka møter vi Harry Dresden- Wizard som er den beste og også eneste av sitt slag i Chicago. Harry er en slags privat etterforsker og trollmann som blandt annet leies inn av politiet når de har en sak de ikke finner ut av. 

I denne boka blir han leid inn av politiet når en kjent person fra byens kriminelle underverden og hans prostituerte elskerinne dør på en måte som helt tydelig ikke er naturlig. Og hvem er bedre til å ta en trollmann enn en annen trollmann? 

På en måte er dette bare en typisk krimhistorie om den fattige privatdetektiven som på med eller mindre egenhånd må hanskes med farlige situasjoner bare med magi, demoner og vampyrer kastet inn. Kan dette virkelig bli bra da?

JA det kan det. Jim Butcher klarer å lage en hyllest til den hardbarkede krimmen med karakterer jeg tror på og setter pris på. Både Harry Dresden selv, hans politikontakt Karrin Murphy, den krimnelle Kingpinnen og ånden Bob som er fanget i en hodeskalle er godt skapte karakterer som jeg gleder meg til å lese mer om. Historien er spennende, medrivende og sannsynlig(innen verdens regler selvfølgelig). Det er en bok som ikke tar seg selv for alvorlig, men som allikevel rommer mye mer enn bare humor, her er det alvor nok når det trengs og Harry Dresdens avsmak for voldsbruken i boka er troverdige og føles ekte for meg.

Så jeg vil avslutte med å si at jeg virkelig koste meg med denne boka og at hvis virkelig er en av de dårligere i serien så gleder jeg meg stort til de beste! Bok to Fool Moon ble bestillt på biblioteket allerede før jeg var halvveis igjennom den første og idag fikk jeg mail om at den var ankommet!

fredag 7. august 2015

Favoritt på fredag- Back story både skrevet og lest av David Mitchell

Det var egentlig en annen bok jeg skulle skrive om i dag, men det hadde krevd ett mye lengre og dypere innlegg enn det jeg føler meg i stand til å produsere akkurat nå så jeg tar dermed en lettere utvei:


Jeg er veldig glad i David Mitchell fra hans sketchprogram That Mitchell and Webb Look og som paneldeltager i QI og Would I Lie to You så når jeg kom over selvbiografien hans på Audible lastet jeg den raskt ned, og jeg ble ikke skuffet. David Mitchell tar oss med på en gåtur gjennom London og sitt eget liv på samme tid.

Med sin karakteristiske stemme og smånevrotiske personlighet får han meg som lytter til å både le, tenke og faktisk også slippe en tåre eller to i løpet av de nesten ni og en halv timene lydboken varer. Man blir tatt med inn i hans barndom, skolegang og kampen for å slå igjennom på komediefronten. Han er både avvæpnende morsom og nesten pinlig privat på samme tid, og selvom jeg og forfatteren har svært lite til felles så ble jeg virkelig glad i han etter å ha hørt denne boken. Det har jeg gjort utallige ganger etterhvert og jeg kommer helt sikkert til å høre den mange ganger til. Det er den perfekte boka for meg å ha på ørene på en dårlig dag.

Jeg må også trekke fram at jeg aldri tror jeg har lest/hørt en vakrere forklaring av kjærlighet enn den Mitchell har i slutten av denne boka!

fredag 31. juli 2015

Fast spaltetid

Det er mange gode faste spalter på norske bokblogger som flukten fra virkelighetens smakebit på søndag og i bokhyllas helgelektyre. Nå har jeg funnet en egen. Her kommer jeg hver fredag(det er iallefall planen) ta for meg en bok som har betydd mye for meg, rett og slett en av mine personlige favoritter.

Første favoritt på fredag må jo nesten bli den boka som ga meg hele ideen, nemlig Mathilda av den fantastiske forfatteren Roald Dahl.
Dette er en bok jeg har lest mange ganger i løpet av livet og i flere forskjellige utgaver. Når jeg var liten var det den norske oversettelsen, i ungdommen leste jeg den på orginalspråket for første gang, og nå i det siste har jeg hørt den kjempegode lydbokutgaven lest inn av Kate Winslet flere ganger.

Jeg er svært glad i Roald Dahls forfatterskap i det hele tatt, men Matilda har alltid vært min favoritt av han. Sjelden er Dahls så rå som her samtidig som det er en svært rørende historie som aldri mislykkes med klimpre på mine sentimentale strenger. Quentin Blakes enkle, men virkningsfulle illustrasjoner er jo også supre.
Man elsker virkelig å hate den fascinerende fæle Miss Trunchbull og man blir utrolig glad i den bokelskende Matilda. Det at bøker er en ganske stor karakter i denne boken i seg selv er jo en grunn nok til å elske boka med kjærlighetserklaringer til litteraturen som dette:“So Matilda’s strong young mind continued to grow, nurtured by the voices of all those authors who had sent their books out into the world like ships on the sea. These books gave Matilda a hopeful and comforting message: You are not alone.”

Bøker som dette har alltid fungert som en trøst når livet er tungt, jeg skulle virkelig ønske jeg hadde Matidas krefter eller en venn som Miss Honey når jeg var barn! 

Så er du et sted mellom seks og  hundreogseks år? Les denne boka! Har du lest den før? Les den igjen!




tirsdag 28. juli 2015

Gruppa av Anna Fiske

En svært annerledes leseopplevelse som kanskje gikk meg litt nært inn på livet.


Det tok meg rundt 20 minutter å lese denne lille tegneserieboka, men nå noen timer etterpå så er jeg fortsatt i opplevelsen.

Vi følger er samtalegruppe for personer med lettere sosial angst. I kapitlene bli vi anhver gang tatt med på en gruppesamtale for så bli med en av gruppemedlemmene inn i deres hverdagsliv.  Dette virker jo på en måte greit for å la oss bli litt kjent, med karakterene, men jeg skulle nok ønske man kunne dykket mye dypere her.

Det er nok viktig her å få med at jeg i flere år nå har gått i gruppeterapi og det har forfatteren også og det er tydelig. Jeg kjenner meg igjen i mye, for eksempel coverbilde som man også kommer stadig tilbake til i løpet av boka. Det setter meg fullstendig inn i den følelsen av pinlig stillhet når alle ser ned og ikke vet hva de skal si.

Tegningene er enkle og fungerer helt fint, men de legger til noe ekstra for meg. Har uten tvil lest tegneserier som fenger mer estetisk sett.  

Så hva sitter jeg igjen med etter denne boka? Mest av alt ble minnet på alle de tingene jeg har irritert meg over i min egen gruppeerfaring.  Så mest av alt ble jeg vel irritabel. Heldigvis vil jeg si at i min egen erfaring skjer det også mye bra i gruppeterapi selvom jeg ikke leste noe om det her.

mandag 27. juli 2015

Lyden av asfalt av Yngve Kveine

En bok om Jokke og det å vokse opp på øskanten skrevet av en kommunikasjonsdirektør på blåskjortemekkaet BI. Kan det bli no' bra da? 

(bilde er lånt hos goodreads)

Dette er en oppvekstroman skrevet i jeg-form skrevet på et ganske bredt østkantsoslosk. Vi følger jeg-personens oppvekst helt fra førskolealder og fram til han iallefall burde ha blitt voksen. Vi følger han når han møter kompisene og når han hører Jokke for første gang, hans første kyss og hans første øl. Ekstra  gøy er det for meg at jeg-personen er nær meg i alder og selvom jeg vokste opp på bygda utenfor Oslo så er det mye å kjenne seg igjen i her.

I begynnelsen av boka var jeg veldig usikker på hva jeg egentlig syntes. Var ikke dette bare et slags oppgulp av gamle ideer man hadde lest hundre ganger før? Det var noe datert her som jeg var veldig usikker på. 

Etterhvert ble jeg derimot overbevist og innså at dette er datert og lest hundre ganger før, men at det er denne bokas styrke. Det er ikke en kopi, men en hyllest til den litteraturen jeg jo sikkert akkurat som forfatteren leste og elsket gjennom oppveksten. Det er mye tidlig Ambjørnsen i denne boka og det blir gjort med en kjærlighet som gjorde at jeg fort ble med inn med hud og hår. Jeg koste meg skikkelig! 

Jokke må jo nevnes her da hans musikk ligger som ett bakteppe til hele boka og alle kapittlene har navn etter Jokkes låter. Jeg har alltid vært glad i Jokke selv om ikke så overstrømmende som guttegjengen i dene boka da musikkinteressen min var mye bredere, men jeg er svært enig med hyllesten til han jeg anser som norges største rockepoet. Det jeg likte her var at forfatteren ikke har latt seg låse fast av Jokkereferansene. Det kunne lett ha blitt ett jippo der han skrev inn ting for at de skulle passe med referansene, men den fella synes jeg han har holdt seg godt unna!

Så hvis du som meg er i en alder der man burde vært voksen og har en forkjærlighet til ekte musikk med ekte tekster så vil jeg virkelig anbefale dette dykket ned i ungdommen. Jeg tror jeg avslutter med Ingvar Ambjørnsen sine ord om boka siden han som vanlig sier ting så mye bedre enn meg: "Orker vi flere oppvekstromaner? Ja, jeg gjør! Debutromanen til Yngve Kveine er en tekst med trøkk fra Oslo øst på åtti- og nittitallet, hele tiden med lyden av Jokke og Valentinerne som musikalsk bakteppe. Morsom. Rå. Rørende."
 

Hulder av Tonje Tornes (Kire#1)

Fytti rakkern så mange bra fantasyforfattere vi begynner å få i Norge. Jeg synes det er gøy at så mange av dem er damer også noe som virker mer uvanlig i det store utland. Jeg vet heldigvis at iallefall en gutt kommer etter om ikke så altfor lenge da jeg har vært heldig nok å få lest et uferdig manus og den boka blir bra, men hittill får vi lene oss på det sterke kjønn!

 (bilde lånt fra goodreads)

Jeg har kost meg masse med både Ravneringene av Siri Pettersen (tredje og siste bok i serien kommer i høst og de to første kommer til å bli lest på nytt før den tid og anmeldes her) og sist med Kaoshjerte av Lise Grimnes, men  jeg har drøyd litt med Hulder av Tonje Tornes. Grunnen til dette er vel at den i media når den kom ut ble lagt fram som en mer barnslig bok enn de to tidligere nevnte forfatteres bøker, men da jeg fikk med meg at bok to i Kire-serien(Forbannet) skulle komme i høst og visstnok være mørkere og mer voksen så tok jeg turen til biblioteket og rasket med meg Hulder. Det kom jeg ikke til å angre på.

Først så vil jeg si jeg ikke helt forstår hvorfor denne boken blir dratt fram som en mer barnslig bok. Den tar opp alvorlige temaer som psykatri, mobbing og drap, og jeg satt virkelig på enden av setet flere ganger i løpet av boken både av spenning om mer direkte skrekk.

Boken handler om Erik som vokser opp med en mor som ikke er som alle andre. Hun ser ting som ikke andre ser og etter en fjelltur sammen med Erik ender hun opp med å knivdrepe en kvinne både hun og Erik ser som en hulder, men som etter drapet blir et vanlig lik og moren til Erik blir tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. Vi skjønner fort at heller ikke Erik er helt som alle andre og at morens hans kanskje ikke er så gal som det moderne samfunnet vil ha det til...

Jeg synes ikke helt denne boken klarte å holde et like høyt nivå gjennom hele, men jeg sitter virkelig igjen med et godt inntrykk her. Tornes klarer virkelig å dra meg inn i historien og mye her går tett inn på livet for meg. I tillegg mener jeg å lese en liten hyllest til Buffy the Vampire Slayer i denne boken og for meg som er mer enn bare litt Buffygeek så gir dette uten tvil en ekstra pluss(møte i biblioteket, jeg sier ikke mer for jeg vil ikke spoile noe).

Så nå gleder jeg meg egentlig bare veldig til Forbannet kommer til høsten selvom jeg er litt redd for at den kommer til å gå hardt utover nattesøvnet hvis den virkelig er så mye mørkere og mer skremmende enn denne.

søndag 19. juli 2015

Sagaen om den siste nattkrigeren av Olaf Havnes



Helt i slutten av 2010 mistet vi i Norge en stor fantasystemme som i mine øyne aldri fikk det gjennombruddet han fortjente. Olaf Havnes døde av kreft bare 44år gammel, men de bøkene han la igjen fortjener virkelig ikke å bli glemt!

Jeg husker jeg plukket med meg Ørnens sønn som er den første boken i denne trilogien fra Drøbak bibliotek når jeg var 16 og at den virkelig falt i smak. Da hadde ikke engang de to neste i serien kommet ut og jeg må innrømme jeg ikke husker når jeg leste dem, og de hadde heller ikke satt helt det samme sporet i meg. Jeg hadde iallfall ikke lest noen av disse bøkene på godt over ti år og når jeg virkelig kom inn i fantasysjangeren igjen sent i fjor så visste jeg at jeg ville lese disse igjen. Det å få tak i dem viste seg desverre å være vanskelig. Jeg fulgte flere spor, men det ville seg liksom ikke og jeg endte opp med å ta en tur til biblioteket for første gang på mange år (mer om det ved en senere anledning tror jeg).

Jeg lånte iallfall med meg den første boka og fartet meg igjennom de 250 sidene på under ett døgn. Det er alltid litt skummelt når man skal lese om igjen en bok man virkelig har satt pris på tidligere, men her ble jeg ikke skuffet og biblioteket ble besøkt igjen samme dag for å plukke opp de to neste. På grunn av noen andre ting (livet) tok det tre dager å komme igjennom Havlandet, mens bok tre Svart storm ble lest igjennom samme kveld/natt som bok to ble avsluttet.

 Sagaen om den siste Nattkrigeren er historien om den siste i en lang rekke av mytiske krigere som har som sitt mål å styrte den tyranniske verdensherskeren Kraken og hele hans verdensorden. Vi får historien om hvordan rekken av nattkrigere kom til, og vi får følge den siste nattkrigeren gjennom sin opptrening som Sirikens (den nest siste nattkrigeren) læregutt, og gjennom den tunge kampen for en bedre verden. 

Dette er på mange måter en svært klassisk historie som man kan finne igjen i mange andre både bøker og filmer, men Havnes klarte allikevel å skape noe som fortsatt i dag føles som noe helt spesielt. Det er både spennende og tungt å bli tatt med inn i hvordan den siste nattkrigeren må gi fra seg så mye av både sitt liv og sin menneskelighet for å nå sine mål. Det er disse psykologiske innsynene som jeg tror treffer så hardt. Man ønsker både at hovedpersonen skal nå sitt mål og at han skal få leve et annet liv med mindre smerter og vanskeligheter, men man skjønner ganske snart at disse to målene aldri kan gå sammen.

Havnes har et veldig konsist språk som allikevel virkelig drar deg inn i fortellingen. Jeg tror det er fordi det passer svært godt til karakterene her. Jeg føler at forfatteren har lært en del fra gamle vikingsagaer, det er noe med språket som setter meg i den samme stemningen.

I forhold til mange fantasytrilogier i dag er dette en kortfattet sak som kommer inn på godt under 750sider til sammen, men allikevel synes jeg Havnes klarer å skape en svært troverdig verden med en hersker jeg tror på. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at en del andre forfattere hadde kunne lært ett og et annet her om at man ikke alltid trenger 3000sider på å fortelle en historie ;)

Dette er en fantasiverden uten så mye fiksfakserier. Magien finnes der i bakgrunnen, men er svært neddempet og man får et inntrykk av at den mer eller mindre har dødd ut. Mennesker og dyr er de eneste karakterene og man finner ingen drager eller andre mytiske vesener her, noe jeg faktisk synes er litt forfriskende.

Alt i alt er dette en fantastisk trilogi som virkelig fortjener en mye større leseskare, noe jeg er ganske sikker på den ville ha fått hvis den kom ut idag da fantasy er en mye større og mer respektert sjanger enn på tidlig nittitall. Aschehoug burde virkelig se å få reutgitt dette og la flere ta del i den store og oppofrende kampen mot Kraken. Så send dem en mail og mas eller i det minste oppsøk ditt nærmeste bibliotek og få med deg disse tre bøkene hjem. Det vil du ikke angre på, det kan jeg nesten garantere!


søndag 12. juli 2015

Miss Peregrine's Home for Peculiar Children og ukeoppsummering





Dette blir både anmeldelse og ukesoppsummering siden jeg har kjempet med de spesielle barna hele uka!

Dette er nok den dårligste leseuka jeg har hatt i hele år. En av grunnene til det er at det er den mest sosiale uka jeg har hatt på sikkert flere år så det er jo en bra ting. Den andre grunnen er at den boka her virkelig begynte som en tålmodighetsprøve for meg. Jeg brukte fem dager på de første hundre sidene og det var ikke fordi de var tungt skrevet, men jeg ble ikke engang i nærheten av grepet. Det var noe med språket som ikke falt i smak i det hele tatt og handlingen var saktegående og uinteressant.

Etter hundre sider åpnet det seg heldigvis litt og boka ble egentlig bare bedre og bedre etter det. Om det var språket som faktisk ble bedre eller om handlingen tok seg nok opp til at det ikke plaget meg så mye vet jeg egentlig ikke, men de neste 250 sidene koste jeg meg egentlig greit med denne boka og de gikk unna på to dager. Så hva  skal dommen bli?

For de som ikke har fått det med seg så er den spesielle tingen med denne boka  at historien blir illustrert med gamle litt creepy fotografier, men for meg var dette mer en jippo enn en styrke,bildene i seg selv var egentlig ikke skumle nok og til tider virket den som forfatteren dyttet inn historieelementer som passet dårlig inn bare fordi han hadde funnet et bilde han ville bruke. Andre steder var det ting i historien som føltes som om det burde vært illustrert med et foto der han tydeligvis ikke hadde funnet noe som passet. Jeg tror faktisk jeg hadde likt denne boka bedre uten fotografiene, men da er det vel tvilsomt om boka hadde endt opp son en internasjonal bestselger.

Så vil jeg anbefale denne boka? Nei jeg tror egentlig ikke det, ikke til de på min alder iallefall. Dette er veldig tydelig en bok for ungdom og kanskje jeg ville anbefalt den for noen på 15, men bare hvis de hadde lest endel andre bøker jeg absolutt ville anbefalt først. Man kan absolutt skrive med et mer fengslende språk enn dette for ungdom uten at språket er komplisert av den grunn.

Dette er jo faktisk første bok i en serie forresten og bok to er allerede ute, men jeg tror ikke jeg kommer til å lese den. Jeg vil si jeg fikk noe ut av denne boken alene da den står seg greit som en avsluttet historie. Nå tror jeg jeg skal sette igang med den andre Sandman tegneserieboka The Doll House og kose meg med den!

tirsdag 7. juli 2015







Jeg var frekk nok til å nominere meg selv til Ina fra ibokhylla sine spørsmål i Liebster awards ;) 

Jeg kommer desverre ikke til å lage egne spørsmål eller nominere andre siden det virker som om alle andre bokbloggere jeg leser allerede er med.


1. Var det noen som inspirerte deg til å lese eller kom den interessen av seg selv?
Jeg var alltid med i bokklubber som barn og både mamma og pappa var lesende mennesker som leste for meg mye så det var vel der interessen kom fra.
2. Hadde du lesetime på skolen hvor dere lånte en bok på biblioteket eller hadde med en hjemmefra som dere leste i? Skulle du ønske det var mer av det da du gikk på skolen?
Husker vi hadde lesetimer og at vi også hadde timer der læreren leste høyt for oss.  Bøkene kom vel mest fra det lille skolebiblioteket mener jeg å huske. Jeg var skikkelig dårlig til å lese når jeg begynte på skolen og endte opp i spesialgruppe i norsk. Der fikk vi beskjed om at vi ikke trengte å lese like mye i lekse som de andre. Det syntes jeg hørtes veldig dumt ut allerede som sjuåring, fordi vi var dårlig til å lese så skulle vi lese mindre? Jeg kjempet meg igjennom den samme leseleksa som resten av klassen  og selvom det nok kosta noen tårer så var jeg også den første som kunne slutte i spesialgruppa og etter det så har jeg ikke hatt problemer med lesinga :)

3. Hvis du skulle overtale en person som ikke liker bøker til å lese noe, hvordan hadde du løst det?
Jeg hadde måttet satt meg inn i den personens interesser utenfor litteraturen. Heldigvis finnes det bøker om alt og jeg er helt sikker på at en som påstår hann/hun/hen ikke liker å lese bare ikke har funnet den rette boka enda. Jeg er nok litt fordømmende mot den typen mennesker, men hjelper dem gjerne over i de lesendes rekker hvis de gir meg sjansen!
4. Har bøker alltid vært en del av livet ditt eller kom det senere inn i bildet?
Bøker har alltid vært en del av livet mitt, men jeg husker godt da jeg virkelig forelsket meg i lesinga. Jeg var tretten år og hadde akkurat begynt på Hobbiten noen dager før. Jeg likte den godt så jeg tenkte jeg skulle lese i ti minutter før jeg skulle ned på fritidsklubben og møte noen venner. Tre timer etterpå så jeg opp for å sjekke klokka og ble sjokkert over at så mye tid hadde gått. Jeg var helt oppslukt og hadde ikke merket tiden i det hele tatt. Sånne leseopplevelser er det desverre altfor langt imellom, men jeg kommer nok til å jage dem resten av livet!

5. Hva ser du etter når du leter etter en ny bok å lese i?
Det er et vanskelig spørsmål. Jeg leser alt mulig forskjelig innen litteratur unntatt dikt og bøker med bilder av kvinner som ser vekk fra kameraet på coveret.

Jeg begynner vel med å finne ut hvilken sjanger jeg har lyst til å lese, så spør jeg meg om jeg har lyst på noe helt nytt eller noe av en forfatter jeg vet er bra og stoler på. Etter det ser jeg vel egentlig bare i bokhyller/bokstabler og finner fram en.

6. Hvilke bøker synes du er oppskrytt og hvorfor?
Dan Browns Da Vinci koden er vel det værste makkverket jeg har lest. At den forfatteren solgte seg styrtrik på den søpla der kommer jeg aldri til å forstå. Han har jo et ordforåd på engelsk som en norsk ungdomskoleelev! (Ja jeg kan bli litt vel engasjert når jeg tenker på den boka)
7. Er det noen karakterer i bøker du forholder deg til/forbinder deg med og hvem?
Jeg føler vel mest med outsiderne. Foreldreløse, mobbeofre eller de upopulære er jeg god på å kjenne meg igjen i. Perfekte populære karakterer er meg for fjernt tror jeg.
8. Ser du alltid filmatiseringer av en bok eller styrer du unna?
Jeg ser for det meste filmatiseringer av bøker jeg liker og er blitt veldig god til å se det som to forskjellige ting. Jeg irriterer meg sjelden over at filmer tar seg friheter i forhold til boka. Jeg er for eksempel glad i Hobbiten filmene, noe jeg har forstått jeg er en av de ganske få Tolkienfansa som er. 

9. Spiser du noe mens du leser eller er det forbudt?
Jeg leser ikke mens jeg spiser måltider, da er det tv-titting som gjelder, men sitter gjerne å dytter i meg snop mens jeg leser. Det synes desverre.... 

10. Hvilken bok har skuffet deg aller mest og hvorfor? 
Tror jeg må si si The Wise Mans Fear  av Patrick Rotfuss. Det er langt ifra en dårlig bok, i partier er det en fantastisk bok, men den var desverre ikke i nærheten av å holde kvaliteten til den første boka i serien The Name of the Wind. Har fortsatt håp om at Rotfuss gjør rett for seg når siste boka i trilogien kommer ut en gang.
11. Hva ser du på TV nå for tiden? (Klarte ikke å komme på flere "fornuftige" spørsmål, haha) 
Akkurat nå går det i Penny Dreadful på HBO, Friends som litt lett underholdning på Netflix pluss at jeg ser Angel på DVD for ørtende gang ;)

mandag 6. juli 2015

Første blogguke- oppsummering


Først og fremst vil jeg takke alle de som faktisk har vært innom og lest og kommentert den første uka, det har vært en udelt positiv opplevelse, og jeg er svært fornøyd med visningstallene på 232 besøkende første uka! Det er også trivelig at over 50 allerede liker facebooksida til bloggen!

Det eneste negative jeg kan si om blogginga er at den jo faktisk stjeler litt lesetid så jeg har kanskje ikke fått lest så mye som jeg har håpet denne uka. Fire bøker er lest ut i løpet av uka, men to av disse er tegneserier og en av de to vanlige bøkene er jo en lefse på 65 sider. Ukas positive overraskelse var uten tvil The Sandman- Preludes and Nocturnes(The Sandman #1). Kommer nok en egen post om tegneseriene jeg har lest i det siste i løpet av kommende uke tenker jeg.

Neste uke håper jeg å få lest ut Miss Peregrin's Home for Peculiar Children som jeg begynte på idag, en tegneserie eller to og helst en vanlig bok til også. Håper også å få til minst tre blogginnlegg hver uke så det får vi jobbe med. Vil gjerne høre fra dere lesere om dere har noen ting dere vil at jeg skal skrive om eller konstruktiv kritikk på hvordan bloggen kan bli bedre. Vanlig " dette er ræva"-kritikk mottas selvfølgelig også gjerne, men bare fordi det er gøy med flere innlegg uansett :P

Så igjen: Takk supermye for at dere har gjort denne første blogguka til en glede for meg og jeg håper dere følger meg videre.

Ha en hel konge leseuke!